For å ha en ting på det reine: Jeg er ikke noen friluftsdronning. Jeg elsker riktignok å gå skikkelig lange turer med hundene mine, men antall utedøgn (eller hva det kalles) kan oppsummeres raskt, for det er null, det! Jeg foretrekker å strekke mine nesten to meter i ei seng etter en dag på tur, aller helst etter en digg dusj med full kroppsskrubb. Den klamme følelsen jeg får i hodebunnen etter ei i natt i telt er nok til å få meg til å skygge banen. Men nå jeg først drar på tur, så gir jeg alt. Dette er historien om en sånn helg.

Anette og jeg hadde lenge snakka om å komme oss på en skikkelig tur i løpet av sommeren, så da en ledig helg åpna seg i juli, klarte vi omsider å bestemme oss for sted også. Det sto mellom Galdhøpiggen (jada) eller Lårdalsstigen, to veldig forskjellige, men fine turer for to venninner og fire shibadamer. Sistnevnte sies å være «verre enn Besseggen», men jeg har jo aldri gått den heller, så jeg tenkte bare «bring it». Etter å ha lokka med en natt i familiesommerhuset i Vestfold etter endt tur, bestemte vi oss for å stikke til Telemark og den der stegan!

Jeg innså at jeg trengte en ny sekk til dette eventyret, så jeg stakk innom Lisa på Jentesport for å finne noe som virkelig sitter godt til kroppen min. Ikke et vondt ord om XXL (jeg stakk innom der for å kjøpe liggeunderlag),

men det er noe helt spesielt å få eksperthjelp
med å tilpasse sekken til ryggen (tenk at det
går an! Jeg som bare pleier å ture i vei med
sekken sånn den er!) og ikke minst en
forklaring på alle rom og reimer. Jeg har nå
for eksempel en sekk med et par gummierte
reimer (som jeg normalt ville tenkt at var
fordi de skulle være digge å fikle med om en
skulle ha behov for slikt på spesielt kjedelige
partier eller idet en begynner å bli sliten),
men etter at Lisa har forklart at det er til
staver, så skjønner jeg jo HELT greia!
Endte opp med denne babyen, en solskjerm
og to Sea to Sumit-poser for å holde ting tørre. Er du dame og skal ha turutstyr, så er det bare ett sted å dra. Ferdig snakka! (Det jeg kjøpte blei betalt med ærlig lønn fra UiO, så her er det uhildet skryt, og ingen sponsing involvert, haha!)

Alle veit at det er viktig å pakke bra og lurt når en skal på tur, så jeg la alle turting ut på stuegulvet, og andre ting som regntøy, jakke, bikini, håndkle og sånt, på senga. Legger ved bilde av meg sjøl iført solskjermen, mens jeg uskyldsfornøyd ikke ante at det ville være nærmest eneste tidspunkt i løpet av turen jeg skulle komme til å bruke den mot sola. Dessverre fikk jeg så dårlig tid at jeg glemte å ta med alt som lå på soverommet. Ja, du leste riktig. Ut på helgetur uten andre klær enn to t-skjorter, en mikroshorts, truser og sokker. Også det jeg hadde på meg da jeg dro, da. Det er da noe. Så vidt.

Vi dro fra Drammen rett til Dalen og rakk å se tidenes mest voldelige spying ut av et bilvindu. Stakkars unge. Anette har en sønn på fire og er dermed vesentlig mer bevandra i barns eksploderende kroppsvæsker enn jeg, men vi var begge enige om at det burde nevnes på bloggen. Jeg trur synet prega oss begge, det var voldsomt. Men uansett ikke verre enn at vi begge nøyt et lite spann med fettete påmfri som reisemat.

Jeg kan fortsatt ikke helt begripe hva som gjorde at vi bestemte oss for at å sove i hengekøyer med presenning over var den beste løsninga når vi hadde et telt tilgjengelig, måtte campe i et myggeldorado og det pøsregna mens vi satte opp campen, men iogm at jeg hadde en myggnetting jeg kjøpte tilbake i 2003 i anledning at Ellen og jeg skulle backpacke, så virka det vel overkommelig. En presenning får du billig på Biltema og Clas Ohlsson, men pass på at du får en med maljer i endene så du faktisk får hengt den opp. Det skulle vise seg at Anette sov så godt i hengekøya at jeg blei holdt våken av gutturale grynt, stønn og bjørneimitasjoner inntil jeg innså min begrensning hva gjaldt snorketoleranse, endte med å legge meg i bilen sammen med hundene, som ei larve med bakoverlent sete.

42 myggstikk (ni av dem i panna, helt seriøst) og ca fem timer på øyet seinere, våkna vi til dette, og alt var glemt:

Vi pakka sammen bilen og entra MS Henrik Ibsen for første del av Telemarkskanalen, mellom Dalen og Lårdal. Vi tenkte nemlig at det var bedre å gå tilbake til utgangspunktet, for da kunne vi bruke så lang tid vi ville, framfor å skulle gå til et sted og ta båten tilbake, og dermed ha det å rekke den hengende over oss.

Oppstigninga fra Lårdal til første toppen ga meg en helt ny erfaring hva gjaldt sprutsvetting fra fjeset. Anette tok seg vesentlig bedre ut. Jeg hadde på knestøtte under hele turen, og det var redninga for et litt slitent kne, så det skal jeg fortsette med!

Vi passerte liksom skygrensa, og kunne bare anta at det var spektakulært rundt oss. Vi så nemlig ikke en dritt, og vi som hadde blitt lova at høydeskrekken (som ingen av oss riktignok har) skulle bli utfordra og alt!

Etter et stykke letta det, og vi kom over over ei strekke så frodig på bær at jeg aldri har sett makan: blåbær, rips, einerbær, krekling, bringebær og molter på ett og samme sted! For ikke å snakke om hvor digg det lukta av kvaen på trærne.

Og så kom utsikten. Fy flate! Panoramabildene er Anette sine, for det regna så fælt med ujevne mellomrom og var så utrygt for kameraet at jeg lot det ligge trygt i tørrposen sin fra Jentesport.

Aiko syntes også at utsikten var fin.

Siste del av turen foregikk i det nærmeste en kommer tropisk regnstorm her i Norden (jeg har litt erfaring med slikt), men vi drista oss til et bilde likevel. Vi var skjønt enige om at sjøl om turen nok strengt tatt ikke var så tøff som Besseggen, så var det jækla mye opp og ned, og viktig å holde moralen god, og det er det ikke alle som klarer under sånne forhold.  Men vi tar vare på hverandre. ❤

Etter åtte timer, 17 km og 2214 meters klatring, blei kvelden tilbragt ved sommerhuset, nydusja i campingstoler under stjernene, bare i selskap av mamma, fire tilfredse hunder og en halvliter rødvin.