2469 moh!

I helga tilbragte Anette og jeg nesten varigheten av to arbeidsdager i bilen med å kjøre opp til Skjåk for å feire bursdagen hennes. Det blei to fantastiske turer i selskap med Knut og Connie, profesjonelle friluftsguider og tilfeldigvis Anettes lillebror og svigerinne.  Mildt sagt verdt timene i bilen! 

Jeg har tilbragt litt tid i Valdres hos besteforeldrene til ei barndomsvenninne da jeg var liten, i tillegg til å ha jobba på Venabu Fjellhotell i Gudbrandsdalen en sommer. Men de massive fjellene kledd i grønt, gult og innimellom uregjerlig rødt, med den vanvittige kontrasten til mintfarga elver som renner gjennom landskapet, gjør at jeg alltid føler meg helt ny, bitteliten og veldig eventyrlysten. Blir aldri lei, aldri mett og om mulig enda mer takknemlig for få være med på dette opplegget jeg lever i.

Vi hadde store planer om å være på plass på Juvasshytta kl 09 for å slippe alle de andre som sikkert skulle til topps, men det var ganske mye å spise, snakke om, pakke og planlegge, og vi var ikke oppe på hytta før rundt 11. Det var ganske vanskelig å vurdere hva vi skulle ha på oss, for det var så ukarakteristisk varmt. Det er digg med fregner i september altså, men det globale oppvarmingsspøkelset trenger ikke være så tilstedeværende, synes jeg. Det medførte at jeg lærte meg noen reale turgloser, som f.eks. «teknisk stopp». Det betyr at en stopper og skifter. Ganske hvast, vil jeg si.

Nødvendigheter når en skal på en topp, er solkrem, solbriller og gode sko. Anette hadde ikke med de to første, så hun fikk solkrem av meg (kjøpt etter tips fra Maja Hattvang) og iførte seg solbrillene til Oliver. Han er fire år. Godt hun har babyface.

Over breen måtte vi klipses inn i tau og klatresele og gå i taulengden for å ikke dette ned i bresprekkene. Min kjære Jakob hadde sett for seg hvordan jeg kom til å skli nedi en sånn og dø av nedkjøling på rekordfart, han hadde nemlig fått noen skrekkhistorier servert i militæret. Men ingen grunn til panikk verken for han eller andre, de sprekkene vi så var ganske beskjedne. Så lenge du går sikra i tau og faktisk ser på litt annet enn utsikta, så går det bra. De på andre sida av fjellet, som vi kunne kaste noen betenkte blikk på på vei opp fjellet, de vil jeg kanskje ikke oppfordre noen til å sprette nedi med det første. Så ut til være fulle av kuldemagma (kjent fenomen i følge Jakob). Men jeg følte meg som en popstjerne i kontakt med naturen der vi sakte bevega oss mot fjellet, lite angsfull. dsc_3540

Turen over breen gikk veldig raskt, og etter en teknisk matstopp, begynte oppstigninga. Det var et ganske spesielt skue oppover eggen der, akkurat som om en kjempe hadde bestemt seg for å rydde litt i steinen sin, for de lå stabla oppover som bøker på et lite organisert bibliotek. Jeg elska det, og til tross for at tåka lå tett og det var veldig vått i lufta, måtte jeg ta et bilde. Fra toppen er det mest mobilbilder, for jeg turte ikke ta fram speilrefleksen. img_7523

Tradisjonene tro når Anette og jeg er på tur, så ser vi ingenting når vi omsider kommer til toppen, men det var godt å sette seg ned litt. Får være fornøyd med såpass. Men å se fire shibaer i fri flyt oppover fjelleggen veier opp for manglende utsikt. De er simpelthen verdens vakreste og mest perfekte turkompiser.dsc_3572

Aiko var veldig sliten, så min pause blei ganske prega av det. Tenk at hun kom seg på toppen av Norge med meg! På veien ned fikk hun sitte i sekken, og til tross for at hun aldri har testa det før, satt hun der så verdig og fikk kos av alle på vei ned. Fine Knut tilbød seg stadig å overta sekken, men jeg følte jeg skyldte de elskede 13 kiloene med shiba å bli båret ned av mamsen sin når jeg hadde tatt henne med opp dit.

Det var kult å gå Norges høyeste fjell, men sjølve pausa på toppen kommer nok ikke til å havne på lista over mine flotteste naturopplevelser. Årsaken til at jeg elsker å være ute og bare gå og gå med jentene mine, innimellom sammen med andre, men som oftest bare til lyden av egne fottrinn og vindpustet Imouto etterlater seg når hun løper forbi, er følelsen av å være en del av noe større som bare jeg veit om. Når du går i kø, må se deg om etter et sted å sitte og det ikke er et øyeblikk av stillhet når du omsider kommer til toppen, så føles det litt som å ha blitt frarøva en opplevelse. Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur, men at vi heller kom til å finne mer eksotiske steder sammen i framtida.

Tilbake i huset levde vi hyttelivet med Ludo, vin, yatzi, skumle detaljer og en etterlengta middag. dsc_3604

Anette fikk boka «Et ute» (altså en oppskriftsbok om å spise utendørs) av Connie og Knut til bursdagen, og brått skjønte vi hva den digre bæreposen med appelsiner skulle brukes til: Vi skulle lage bål-appelsinbrownie! Det var noe skikkelig klin å lage, og jeg elska det! Sjølve kaka blei litt for rustikk for min smak, men så liker jeg jo ikke sjokoladekake.

Sjøl om det er langt å dra, så er det fint å vite at det er mulig å stikke opp for ei helg og kunne få to gode turer. Det neste blogginnlegget handler nemlig om hva vi gjorde på søndagen. 🙂

dsc_3617

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s