I ei tid hvor det er gitt fellingstillatelse på halvparten av Norges ulvebestand, ikke fordi de dreper så mye sau, men fordi Stortinget har bestemt at norske ulver ikke skal overstige et visst antall, står sinnene i kok. Alle som kjenner meg veit hvor jeg står i «ulvedebatten», så jeg skal ikke bruke tid på det, men jeg vil gjerne fortelle om den mest intense naturopplevelsen jeg noensinne har hatt: Den kvelden vi møtte ulv.

For noen år tilbake bodde jeg i et gammelt hus med ei venninne og hundene våre. Området var helt flatt og med unntak av noen spede striper med skog, var det for det meste jorder som prega landskapet. Denne vinterkvelden hadde vi vært ute i skogen i flere timer, jeg iført hodelykt og jentene med øra og øynene skrudd på maks. Det var jo elg og andre dyr overalt så snart sola gikk ned; kjempegøy for to shibadamer med instinktene i behold. Vi kom sakte gående over en speilglatt åker og jeg kunne se min egen skygge over issvullene i lyset fra månen. Til tross for lukta av kål som aldri lot til å forsvinne uansett årstid, var det å stå midt ute på det flate området noe av det vakreste jeg visste, for det var stort sett skyfritt, og ingen andre steder har jeg følt meg nærmere stjernene eller kunnet se konturene på månens overflate så tydelig. Og så stille. Alltid helt stille, med bare den distante susinga fra trafikken mot Sverige som et bakteppe.

Vi kom oss ut på den like isete grusveien mellom jordet og den nærmeste bondegården, og la merke til en merkelig bylt som lå inntil skråningen. Til tross for det skarpe månelyset kunne jeg ikke se helt hva det var for noe, så jeg trudde det var en sau som lå der. Raskt innså jeg at det var helt feil årstid for en ensom sau å være ute, så da måtte det jo være rev? Vi gikk bort til veikanten og stilte oss med beina i grøfta for å se bedre. Bylten begynte å røre på seg, og jeg så smilende ned på jentene for å sjekke reaksjonen. Vi hadde møtt på en del rev i området tidligere, og det vakte alltid stor begeistring hos dem, stående på bakbeina hylende av forventning. Denne gangen sto de helt rolige i grøfta i slakt bånd og fulgte bare bylten med blikket.

Den begynte å røre på seg. Folda liksom ut kroppen sin, reiste seg rolig. Strakte ut beina og blei større og større. Vokste til en silhuett av noe primitivt og digert. Jeg slutta å puste. Så ned på hundene mine som fortsatt sto helt rolige mens ståpelsen reiste seg simultant over hele kroppen på dem. Aiko tok to skritt bakover. Bylten var nå på beina og det var ikke lenger tvil om at det ikke var en sau. Ei heller en rev. Gåsehuden spredde seg fra armene nedover ryggen og jeg huska å trekke pusten igjen. Dyret snudde seg vekk fra oss og trava rolig nedover det isete jordet på digre poter, bare belyst av månen. Vi blei stående med blikket festa idet den forsvant inn i skogen noen hundre meter lengre unna, før vi litt matte av inntrykk rygga sakte ut av grøfta og gikk videre nedover veien. Ingen av hundene gjorde mine til å følge etter, og ståpelsen la seg ikke før vi hadde kommet et par kilometer unna.

Vel hjemme var jeg fortsatt ikke sikker på hva jeg hadde sett. Var det virkelig en ulv? Hundenes reaksjon satte meg ut, for de vil alltid ta etter dyr vi møter ute. Ståpelsen og den ukarakteristisk rolige obeservasjonen støtta oppunder vurderinga, for sånn hadde jeg aldri sett dem før, og vi har hatt utallige viltpåvisninger gjennom åra, både av rovdyr og byttedyr. Jeg begynte å innse at jeg hadde vært vitne til noe helt utenom det vanlige, og tenkte at jeg ikke måtte finne på å fortelle det til noen, for da ville vi få larmende helikoptere med skrapskyttere hengende ut og hysteriske bønder med en gang.

Så jeg sa ingenting, men fire dager etterpå begynte avisene å skrive om den ensomme ulven som hadde blitt observert. For en gave at jeg fikk se den før den blei skutt.