Dere veit hvordan en kan få en idé, en lengsel, et ønske om en spesifikk ting, og så går det simpelthen bare ikke an å komme over den tanken? Jeg har det i alle fall sånn. På hundespråket kaller vi det dårlig avreagering, og sist jeg fikk en sånn ånd over meg, gjaldt det ei bokhylle. Jeg ønska meg denne «Mad Hatter»-bokhyllekomposisjonen:

Dessverre ville den kosta en milliard kroner, så det måtte jeg bare droppe. I stedet fikk jeg tips om en lignende type asymmetrisk hyllevariant fra IKEA, slo den opp på nettet, likte prisen og tenkte at den sikkert ville gjøre nytta. Henrykt over å komme over lengselen etter Mad Hatter-hylla, dro pappa og jeg på IKEA med varebil for å ta med oss erstatninga hjem. Idet vi sto foran utstillingsveggen på varehuset kunne vi ikke finne den igjen, inntil vi innså at det skaberakkelet av ei dokkehushylle belagt med det som så ut som plast, var hylla som liksom skulle erstatte den fra Bolia!

Lettere slukøra dro vi bare hjem igjen, for bare å returnere uka etter og ta med oss plasthyllene hjem, for da hadde jeg fått det jeg foreløpig tenkte var en god idé: Jeg kunne jo bare hacke den! For de som ikke er kjent med begrepet, så er IKEA-hacking samlebetegnelsen for alle tilpasninger og endringer en gjør på møbler fra IKEA, som omfatter alt fra å male dem, sette dem sammen til nye møbler eller modifisere de i større eller mindre grad. I mitt tilfelle tenkte jeg å gjøre tre ting:

1. Tippe den sidelengs for å endre hylleutforminga, og dermed også feste beina på ny underside
2. Male den
3. Tapetsere bakplata

Ikke bare har jeg litt dårlig avreagering, jeg mangler også prosessbevissthet, sånn at de stegene en faktisk må gjennom for å nå sluttproduktet, ikke alltid er på radaren. Ofte ser en jo sånne DIY-prosjekter som ser så lekre ut, uten at alt arbeidet underveis nødvendigvis kommuniseres i nevneverdig grad. Her følger en beskrivelse av en lang dags ferd mot desperasjon etter å bli ferdig, og alle de små slaga for baugen som oppsto underveis og som gjør meg ekstremt takknemlig for å omsider ha halt denne hacken i land!

Å velge maling

Etter kyndig veiledning hos Flügger ved Alexander Kiellands plass, hvor jeg kjekt og freidig utbasunerte at jeg ikke gadd å grunne, ei heller rufse til overflata på platene med sandpapir før jeg skulle male, kjøpte jeg en ekstremt matt dekkmaling for å være sikker på at den skulle feste seg på de glatte sponplatene. Jeg vaska med litt salmiakk, uten at det gjorde nevneverdig med teksturen. Vi valgte farge litt på slump for å bli ferdige, så da jeg åpna spannet hjemme, var jeg ganske spent på hva som egentlig ville åpenbare seg. Bokhylla besto av ca 1453 plater, og jeg svelga litt da jeg innså at jeg skulle male dem alle i en slags gusjemint med innslag av grått.

Fordi jeg skulle sette fast beina på det som egentlig er langsida, måtte jeg sparkle igjen de originale hullene til festeskruene. Her er det lurt å ta i litt på mengden, for sparkel har en tendens til å synke sammen når den blir tørr. Mange ville nok pussa over med fint sandpapir, men jeg hadde jo som nevnt ikke giddet å kjøpe inn sånne hjelpemidler, så jeg måtte bare skrape nøye.

Jeg vil absolutt anbefale å male møbler før du monterer, sjøl om det å ha ting stående langsmed veggene både er upraktisk, rotete og stygt. Maler du møbler ferdig montert er det vanskeligere å rulle på jevnt, du må inn i kriker og kroker med penselen og vil få striper, i tillegg til at du høyst sannsynlig vil få klint ganske mye maling utover. Jeg hadde jo trudd at jeg skulle komme unna med ett strøk, og jeg valgte å stoppe da til tross for at det var litt sparsomt dekka her og der. Det som gjorde at jeg ikke var ferdig likevel, var at da den veldig matte dekkmalinga tørka, hadde den blitt ru som et sandpapir, og ville blitt flekka av i det øyeblikk jeg prøvde å sette bøker i bokhylla. Så da sto jeg der da, med stua bekledd av ru, gusjemintfarga sponplater, og innså at det bare var å lakke hele greia med klar, blank lakk for å feste malinga, noe jeg altså kunne spart meg om jeg hadde pussa litt på overflata først og valgt en blank maling. Litt etterpåklokskap der…

Å tapetsere

Etter å ha montert bokhylla, var det på tide å tapetsere bakplata. Det pleier jo alltid å være ei enkel bakplate som er folda i to, sant? Det å sette mønstertapet på ei sånn er ikke noe problem, men jeg blei ganske lang i maska da det viste seg at det var intet mindre enn FIRE bakplater som alle måtte få sin egen bit med tapet i riktig rekkefølge…

Her er det mye lapping, så den neste bokhylla (jeg skal nemlig gjenta hele prosessen med ei til) får ikke tapet i lengder, men på tvers, i håp om at det skal bli mindre lappeteppe.

Ferdigstilling

Etter å ha festa alt, reiste vi bokhylla opp og kunne beskue det hele. Til tross for at jeg hadde nummerert bakplatene, var det jaggu ikke sikkert jeg hadde klart å sette dem på i rekkefølge, og på dette tidspunktet var jeg så lei at jeg muligens slurva litt bare for å bli ferdig. Men guriland. Se på dette, da! Jeg er en maksimalist med særs god smak.

Jeg har jo bokhylle til å faktisk ha bøker i, men litt småpynt og styling får være med.

Jeg elsker den. ❤