Jeg er det eldste barnebarnet til mormor og nagypapa, sistnevnte ungarsk flyktning og takknemlig overlevende av tre fluktforsøkt, ei kule tuberkulose og et kommunistisk regime. Det at jeg er den eneste i familien min som aldri har vært i Ungarn er både flaut og litt trist, og fordi barndommen min er full av minner om da nagypapa kom hjem fra turer til «Magyarország» med kofferten full av blomsterbroderte bluser og duker, store påskeharer lagd av mørk, krydra sjokolade, og små poser med paprikakrydder, var det helt riktig at årets påskeferie gikk til Budapest. 

Vi hadde igjen leid oss en liten leilighet gjennom AirBnB, og blei henta på flyplassen av Zsolt, kompisen til han som eier disse leilighetene. Vi skulle bo på Pest-siden (Budapest er delt i to av elva Danube/Donau), midt i smørøyet. Bakgården var nydelig og vi hadde tilogmed et veggmaleri! 😀 Jeg føler at vi er mer til stede i byen ved å bo i en leilighet i områder hvor andre folk bor, jobber og går ut på byen, kontra på et hotell hvor du virkelig er en besøkende. Samtidig er det åpenbart at noe av kontakta med lokalbefolkninga går tapt når en ikke engang har resepsjonisten å snakke med. Vi går jo ikke ut på byen og treffer folk på den måten heller, så jeg følte litt på at jeg gjerne skulle ha vært mer sammen med ungarere, blitt kjent med noen av dem, hørt hvordan de levde, hvem de var, hvordan de så på seg sjøl og landet sitt.

(Det hårbildet har jeg bare med for å vise hvor langt hår jeg har fått, for jeg har skjønt at alle med seriøs blogg får kjæresten sin til å ta bilder av dem for å vise seg fram).

Vi begikk en stor bommert i å tru at Budapest er stor og uoversiktlig, så vi tenkte at det var lurt å for en gangs skyld ta en sånn Hop on Hop Off-buss for å se de viktigste tingene i en smekk og slippe å gå oss helt tomme. Det endte opp med noen ganske lange strekker gatelangs på slitne veier med billige supermarkeder hvor vi nærmest blåste bort, i tillegg til at noen av de bussene var så utrolig trange, ufreshe og varme at det var en lidelse. Til slutt blei vi helt desperate etter å komme oss av, så vi hoppa av i ingensteds, endte med å kjøpe kaffe og kake på et sted ingen snakka engelsk (jeg fikk brukt min lille ungarsk, og det gikk så fint, atte! Antar jeg har ganske ålreit uttale på det lille jeg kan, for alle fortsatte å snakke til meg på ungarsk etter at barnevokabularet var brukt opp), og vips var vi i gang med våre sedvanlige milelange vandringer når vi er på byferie. Så hett tips: Bare ta trikken!

Vi prøvde å komme oss inn på markedshallen TO ganger på rad uten å treffe på åpningstidene, så det var ganske teit. Kult bygg, tipper det ganske kult inni også. Vi så de viktigste tingene: Citadellet, elva, parlamentet og plassen bak, kirka (fra avstand), grottekirka og borgen. Det var ekstremt vindfullt, deilig temperert og så ekstremt grønt og frodig overalt. Elsker det.

Det å gå langs hovedgata og se på alle de små suvenirbutikkene med de kjente mønstrene og pyntegjenstandene fra barndommen min, var nostalgisk på en litt uventa måte, for jeg har jo naturlig nok ikke en voldsomt befesta ungarsk identitet, iogm at det bare er nagypapa som er ungarsk og ingen av oss snakker ungarsk, men jeg blei rett og slett ganske rørt av å endelig få oppleve denne byen. ❤

Det var også ekstremt mange massasjestudioer der (helt legit), så etter trang flytur og litt suspekt madrass, tok vi turen innom Made in Thailand. Jakob for oljemassasje, jeg for klassisk thai. Jeg har aldri tatt det før, til tross for langt opphold i Thailand, rett og slett fordi jeg hater massasje. Det er noe jeg nesten ikke tør å si høyt, jeg får omtrent samme respons da som hvis jeg avslører at jeg ikke liker sjokoladekake, hehe. Men thaimassasje var jo omtrent som en osteopatisk behandling, så det var helt greit! Hvis du vil ha kosemassasje, så er ikke dette greia, men ikledd en stor t-skjorte og klassisk fiskebukse blei jeg trykka og daska på, dratt i og bent på. Likte det litt.

Jeg har ikke drevet og tatt bilder av maten vi spiste, men jeg fikk vist Jakob årsaken til hvorfor jeg har paprika i all maten vi spiser. 😀 Sjøl for en som knapt spiser kjøtt, er det fantastisk inspirerende å se hvor lekre ting de klarer å diske opp med i helt enkle boder. Krydder, fett, paprika, hele dyret brukes og alt har så fin farge! Lørdag var vi ute og spiste på en restaurant med klassisk, ungarsk mat, og igjen blei jeg veldig nostalgisk. Den runde, varme smaken og kombinasjonen av råvarer var så kjent, og sjøl om det ikke var de samme rettene som da, blei jeg brakt tilbake til sommerferier aleine med mormor og nagypapa hvor han snakka ungarsk til meg og vi satt på brygga og spiste krydra, sterk pølse som han skar tjukke skiver av mens vi hørte måkene skrike.

Vår siste dag blei tilbragt på Margit-øya, som regelrett ligger midt i Danube. Det var ivrige joggere, både pulier og mudier å se (ungarske hunderaser det finnes veldig få av i Norge), vill vind, noen helt vanvittige trær og et fantastisk tårn der. Jeg elsker tårn, og alle veit at de beste er de som står helt fritt som dette, uten å tyte ut på hjørnet av et hus. I tillegg ga øya et ganske kult perspektiv på begge sidene av byen.  

Bra det ikke blåste noe særlig, da! 😀 Vi måtte selvsagt også innom Gellert, det legendariske badet med termiske kilder. Anlegget er fantastisk, og her må jeg ty til litt lånte bilder, men dusj- og garderobeområdene er fryktelig ufreshe og ekstremt folksomt. Mens vi dumme turistene tenker at dette blir en supereksotisk opplevelse, stikker jo alle de som bor i Budapest dit med rette for å svømme litt, så tipset er å bare være tapper inntil du kommer deg opp i badet, for DER er det fint! Etterpå spiste vi fornem-dame-kake på det sideliggende Gellert Espresszo, før vi reiste hjem. Jeg gleder meg til å dra tilbake, da kanskje i selskap av Marita, min venninne som har blitt veterinær etter veldig mange år med studier der.