Etter en firedagers konferanse i Birmingham, benytta jeg sjansen til å ture litt rundt i Sør-England. Kort oppsummert: Gotiske kirker, gamle steiner, masse fargerike drinker, overvurdert hovedstad og shady Airbnb-opphold. 

Jeg kjøpte togbilletter på forhånd fra Birmingham til Bath og fra Bath til London, og la inn en dagstur til Stonehenge og Salisbury på veien. Tog er IKKE billig i England, og det er massevis av ulike selskaper og prisklasser å velge mellom. Jeg anbefaler å google strekningen og gå for billigste alternativ før du drar, så du ikke ender opp med å måtte betale 600 kroner for to timer på tog.

Bath

Første stopp etter Birmingham var Bath, en liten steinby fra gamledager. Stemninga er søvnig, avslappa og så innmari hyggelig! Her spiste jeg nydelig mat, drakk massevis av gode drinker til så langt på kveld at jeg måtte gå i 45 minutter i bratt stigning (hallo, uønska treningsøkt) for å komme hjem, og opplevde et spektakulært sommervær. Hare & Hounds (bildet øverst til venstre) var lokalpuben, og serverte en vanvittig deilig vegetarisk engelsk frokost med de beste «pølsene» jeg har smakt.

Stedet jeg bodde på var et rom i et ungt par sin leilighet, og det lå rett innafor gangen og hadde glass mellom dør og tak, så hver eneste gang noen åpna eller lukka dører eller skrudde på lyset, så var det full fest inne hos meg også. I tillegg var det så himla rått og muggfuktig inne på rommet at kofferten har blitt lufta ivrig og absolutt alle klærne jeg hadde med meg (også de nyinnkjøpte) har måttet bli vaska idet jeg kom hjem pga lukta. Bittelitt ufresht, kandusi, men jeg lar ikke Bath-følelsen bli farga av det! ❤ Jeg reiser gjerne tilbake, men vil da bo på Abbey Hotel og kunne ligge henslengt i solstol i Parade Gardens hele formiddagen.

Stonehenge og Salisbury

Få steder er så mytesvangre og forbundet med så mye mystikk som Stonehenge, og når jeg skulle oppholde meg bare et veldig langt steinkast unna, var jeg bare nødt til å ta turen. Jakob og jeg hadde akkurat sett den siste Transformersfilmen (anbefales utelukkende dersom du liker hysterisk dialog, pinlig skifte mellom personlige tragedier og malplassert humor og så mange «transformeringer» at du er på nippet til å få et epileptisk anfall), hvor den episke showdown’en på slutten finner sted på…? Ja, du gjetta riktig, på STONEHENGE! Det måtte jo være et tegn. Etter å ha blitt sluppet av ved besøkssenteret blei vi kjørt opp i puljer i egne minibusser, og der sto steinene utpå et jorde.

Hordene av menneskene som var mer opptatte av å ta selfier eller familiebilder foran steinene heller enn å være til stede, var ganske forstyrrende, og jeg blei helt satt ut av mangelen på respekt, ærefrykt og spirituell tilstedeværelse. Jakob og jeg besøkte Newgrange for noen år siden, som også er et verdensarvsted fra tidenes morgen, og der begrensa de antallet besøkende med hard hånd, slik at du får følelsen av å være deltagende i noe helt spesielt. Jeg synes at Stonehenge-bevarerne bør vurdere noe lignende, for det var ganske vanvittig å stå der med gåsehud over hele kroppen, sitrende av respekt og takknemlighet for å ha mulighet til å se det hele, og nærmest bli albua i sida fordi folk skulle nærmere med kameraene sine. De eneste som fikk være inne i steinringen var ravnene, og til tross for at jeg veit at druidene ikke var involvert i å reise steinene, synes jeg det var ganske flott å se sendebudene deres sitte og se ned på oss vanlig dødelige med en vitende mine, som for å fortelle oss at vi ikke aner noen ting.

Etter Stonehenge gikk turen videre til Salisbury, et sted jeg ikke har noe forhold til. Årsaken til at den guida turen også går innom der, er at den huser Storbritannias høyeste kirkespir. Jeg må innrømme at min interesse for gotiske kirker er noget begrensa etter å ha gått tegning, form og farge på videregående, og det samme med sånne guida turer med mer eller mindre interessante fakta om steinhusene vi kjører forbi i full fart og som vi knapt rekker å se på. Men det er en fin måte å komme seg rundt på, så jeg beit tenna sammen, var med på det meste og sneik meg unna det andre. Det som løfta turen litt, var alle de blodige detaljene om de mest bestialske myrderier og groteske forbrytelse som hadde funnet sted i de små landsbyene vi kjørte forbi, og det slo meg at jeg brått forstår hvordan «Midsummer Murders», «Miss Marple» og «Poirot» kan legges til landsbygda i England. Folk der er åpenbart spesielt drapslystne.

Salibury er det eneste stedet jeg har vært i som har varseltrekant med gamle mennesker inni langs veien, så snittalderen på dette stedet er antatt å være høy, haha! Vi besøkte kirka (som det bare tok 38 år å bygge, som er helt vanvittig raskt), jeg spiste en deilig lunsj, og da jeg rømte fra turfølget fikk jeg kjøpt meg et par slippers.

En gøyal detalj jeg ikke var klar over, var at Salisbury huser et av de fire bevarte Magna Carta’ene som finnes. Magna Carta var avtalen som blei gjort med Prins Johan (den gærne og spjælete løven som vikarierte som konge i Storbritannia mens den rettferdige og barske løven Kong Richard var på korstog i Midtøsten, husker dere?) for å begrense skadene, dele makt og hindre at lovløse menn som Robin Hood måtte overta forvaltninga av rett og galt mens kongen var mer opptatt av å inndra skatter. Les mer her om du er interessert.

London

Jeg har faktisk bare vært i London en gang, og da dro vi rett på konsert og rett tilbake på hotellet før vi reiste hjem igjen dagen etter. Kjennskapen til byen var med andre ord liten, men jeg var klar for storbyavslutning på loffinga mi! Hadde leid meg en Airbnb på andre sida av Themsen for Tower of London, men starta det hele med å treffe Thomas, en kompis fra Oslo og hans venn Markus på Paddington. Vi tok et par øl på den lokale puben hvor de andre gjestene kom rett fra jobb og drakk øl i vernedressene sine, alle røyka og hadde en jovial breikjeft jeg sjelden har hørt makan til. Digga det.

Deretter dro jeg rett til Dishoom (hindi-onomatopoetikon for pistolskudd) for å spise legendarisk indisk mat. De som driver Der Pepper’n Gror i Oslo drar visstnok hit på studiereise, så jeg hadde mildt sagt høye forventninger etter at min kjære Gudrun, hindi-gudinne gjenfødt i Haugesund og heldigvis innflytta til Oslo, hadde snakka varmt om stedet. Jeg fikk beskjed om at det i verste fall var 30 minutter å vente, og satte meg til i baren med en superfresh drink. Etter at alle som hadde kommet etter meg hadde fått bord, viste det seg at den saken jeg hadde fått utdelt som skulle buzze når det var min tur, var defekt, men jeg fikk omsider et bord etter å ha spurt hva som skjedde. Bordet hadde antakelig lokalets verst beliggenhet, så jeg spiste fort (nyyydelig mat, det skal sies!) og dro ut til suburbia.

Rommet mitt lå et veldig hyggelig strøk med alle slags mennesker, og var fresht og innbydende. Det hadde ikke gardin foran vinduet, så det var kokvarmt og ganske lyst, og jeg la meg til en ganske så frekk insomnia mens jeg bodde der, hvor jeg var våken til rundt kl 3 hver natt. Det er kanskje noe av grunnen til at første dagen jeg skulle ta London i min besittelse, var jeg dritsur og ganske misfornøyd med det hele. Byen framsto svær, uoversiktlig og kjedelig, og jeg endte opp med å rømme inn i en park bare for å få puste litt. Det hjalp, for deretter klarte jeg å komme meg til Long Tall Sally-butikk (spesialbutikk for høye damer. Godt snitt på buksene, nitrist alt ellers), gå forbi Baker Street (hvor Sherlock Holmes og Dr. Watson bor) og inn til Soho. Der skjønte jeg hvorfor folk er så glade i London, og jeg fikk omsider en fin storbyopplevelse. Fant blant annet en veldig enhjørningvennlig bar som het Freedom som hadde noen vanvittige drinker. Eklere enn arak på Bali, morsommere enn vin.

For å sette en effektiv stopp for eventuelle shoppinglyster, stakk jeg innom salget i Nike-butikken og prøvde en sports-BH. Den viste seg å være litt vrien å få av, og et øyeblikk (dvs det øyeblikket det poppa i ene skulderen, puppene var klemt sammen i kryss i front og BH’en ikke rikka seg fra under armene) var jeg livredd for at personalet måtte komme og klippe meg ut av den. Etter å ha dislokert skulderen og fått kink i nakken var jeg igjen fri, men turte ikke prøve flere klær. Hjelp.

Den siste dagen min leverte jeg bagasjen til oppbevaring (ingen togstasjoner i London har oppbevaringsmuligheter, men de tillater selvstendige aktører å tilby oppbevaring, forstå det den som kan) og skulle finne et sted 15 min unna for å spise lunsj før turen gikk til Heathrow. Etter omtrent halvannen time med surring fant jeg endelig stedet, helt på felgen pga lavt blodsukker. Eneste oppturen i så måte var at jeg pga vidvanke-vandringa også slumpa innom Notting Hill og Portobello Road. Men jeg har ikke sett noen av de klassiske turistmålene for London som Tower of London, Buckingham Palace, Westminster Abbey, Camden Marked, Hyde Park eller Madame Tussaud.

Å reise aleine

De deilige fordelene med å reise aleine er åpenbare: Det er bare ett menneske å ta hensyn til, og det er deg. Du kan bestemme når og hvor du skal spise, hvor du skal reise til og hva du skal bruke tida på. Jeg liker tilogmed å spise aleine, for da har jeg mulighet til å både se på og lytte til folka rundt meg. Og dersom du er vitne til noe helt spesielt som feks Stonehenge, synes jeg det er fint å kunne eie opplevelsen helt sjøl uten å måtte ventilere sammen med noen andre.

Bakdelen er at du er en anomali på tur. De aller fleste reiser jo flere sammen, og mens min kjære og jeg er kontaktsøkende folk som gjerne inviterer noen som sitter aleine inn til å feks spise med oss eller ta en drink, så er ikke alle sånn, og det har blitt ganske åpenbart for meg nå. Jeg snakker jo med folk uansett, men om ikke jeg hadde tatt initiativ, kunne jeg gått flere dager uten å bruke stemmen. Jeg liker heldigvis mitt eget selskap og er ikke redd for å gjenta reisemåten.