Vemodig takknemlighet

Denne uka døde mormoren min. Hun trakk sitt siste sukk omringa av tre av barna sine og mannen sin, og hele familien har våka ved siden hennes fram til det siste. Jeg avslutta alltid alle besøk med å fortelle hvor glad jeg er i henne, og hun svarte bestandig «og jeg i deg, jenta mi». Sist gang jeg fikk kontakt med henne, fortalte jeg igjen hvor glad jeg er i henne. Hun festa blikket, kjente meg igjen, og svarte med å smile trygt og salig, vel vitende om hvor høyt elska hun var.

Dette har jeg lært av mormor:

Ta sjanser og følg hjertet ditt! For over 60 år siden kom en tuberkuløs ungarer med svart hår inn på avdelinga hvor hun jobba som sjukepleier. Han kunne ikke norsk og hun kunne ikke noen av hans språk, men hun så noe i de mørke øynene hans, og tok han med seg hjem til foreldrene i Vestfold. Det er min nagypapa. Jeg prøver å være uforbeholden, fri og stor i min kjærlighet, uansett hva som måtte komme.

Gi dem du elsker rom og tid. Sjøl om felles prosjekter (familie, hytte, turer, opplevelser) er et viktig fundament i relasjonene vi har til folk, er det ved å gi dem rundt deg rom og frihet at kjærlighet vokser, så dere kan utstå hverandre i gode og onde dager. Det er ved å forlate at du sjøl blir forlatt. Det er svært få ekteskap mellom nordmenn og ungarerne som flykta til Norge på slutten av 50-tallet, som holdt. Nagypapa og mormor har stått støtt. Jeg vil ikke gifte meg, men å se andres behov og gi dem frihet, er noe jeg forsøker i egne forhold.

Du trenger ikke heve stemmen for å sette deg i respekt. Jeg har sett mormor morsk et par ganger i mitt liv, og jeg husker begge gangene. Jeg var aldri årsaken, og jeg har aldri hørt sinnastemmen hennes. Men hun var formidabel likevel. Jeg vil heller respekteres for tankene mine og måten jeg formidler dem, enn for å ha gjort meg hørt gjennom ubeherska brøling av synspunkter eller reaksjoner.

Hvis du ikke får med deg det folk sier til deg, så bare smil og vis at du synes livet er herlig. Min mormor var helt nydelig med sine innimellom virkelighetsfjerne kommentarer og responser på ting, som vi har ledd enormt mye av sammen. Jeg trur måten hun håndterte det å bli flink til å skru av litt innimellom etter å ha oppdratt fem støyende barn og vært yrkesaktiv hele livet, var å anta at ingen hadde onde intensjoner, så et varmt smil og øyekontakt kunne uansett ikke være feil. Jeg vil alltid forsøke å møte folk med samme åpne holdning, og la tvilen komme dem til gode dersom det er noe jeg ikke helt får med meg.

Ikke la språkbarrierer hindre deg fra å utforske verden! Mormor kunne bare norsk, og uttalte alle engelske ord som om de var norske. Favorittkarakteren i tv-serien «Glamour» het f.eks. ikke «Ridch» i følge henne, men Ridge. Hvis noe så fint ut, så hadde det ikke god desaign, men god design. Med denne pragmatiske og upretensiøse måten å forholde seg til verdensspråket engelsk på, reiste nagypapa og mormor rundt og opplevde verden på sin måte. Jeg elsker bildene av henne med det gyldne håret under bøttehatten, poserende foran enorme palmer. De var tilogmed på reise til Maiæmi biitsch, som hun begeistra omtalte som Miami bitch i all ettertid. Jeg prøver å være like upretensiøs i mine forsøk på å stotre meg gjennom verden, vel vitende om at mine kule besteforeldre bare dro i vei.

Hud er vakrest når den bæres av et godt og ekte menneske. Mormor fødte fem barn og hadde en fysisk krevende jobb hele sitt liv. Hun hadde de mjukeste overarmene jeg visste om, som jeg fikk lov til å stryke på (hun var heldigvis ikke kilen). Hun hadde også massevis av åreknuter og sprengte blodkar, som jeg var veldig fascinert av. Da jeg sjøl fikk sprengte blodkar på leggene i veldig tidlig tenår, var det en av svært få ting ved kroppen min jeg ikke hadde noe i mot, fordi jeg visste hva det var, og visste hvor jeg hadde det fra. Jeg var som mormor. Hver dag prøver jeg å verdsette kroppen min for hva den kan gjøre framfor hvordan den ser ut, og de blå flekkene på leggene gjør meg ingenting.

Familie gjør ting sammen! Jeg er så heldig at jeg er det eldste barnebarnet til mormor og nagypapa, så jeg hadde dem for meg sjøl i mange år før søstra og fetteren min blei store nok til å kreve deres oppmerksomhet, og ikke minst før neste runde med søskenbarn kom. Det betyr at jeg har vært mye på ferie med dem aleine i sommerhuset vårt i Larvik, mormors barndomshjem. Mormor var ikke så nøye på dette med leggetid eller hva som var passende underholdning for en fantasifull unge, så jeg har sett all mulig påskekrim, den ene serien mer bestialsk enn den neste. Den dag i dag er jeg livredd for å være aleine i første etasje i sommerhuset, hvor jeg har lært alt om mordere med apehender, gjemte dører og hvor effektiv og stille en pianostreng er som drapsvåpen. Mormor ga meg aldri følelsen av å være til bry fordi jeg var barn, eller av å måtte holdes utenfor pga det. Hun snakka også bestandig til meg som en person, ikke som en unge. Så får det heller være at jeg blei litt husredd og skjør i skolten. Jeg er sensitiv for utenforskap både for min egen del og andre, og prøver å være flink til å inkludere alle.

Håndarbeid er en feministisk handling. Jeg kommer fra en lang rekke sterke kvinner som har fødd familiene sine og lært sine barn å arbeide med hendene. Og sjøl om mormor aldri ville kalt seg feminist, så har hun vært et stort forbilde for meg både gjennom jobben hun har gjort, den samlende kraften hun har vært, og ikke minst hvordan hun alltid satt med et håndarbeide i hendene når hun hadde tid. Jeg ærer både henne og mamma hver gang jeg tar opp strikkepinnene, og tar del i demokratiseringa av kunnskap som finner sted både i kvinnefellesskapet som oppstår gjennom håndarbeid, men også i vår familie, hvor alle mer eller mindre er i stand til å sy, tegne, hekle, strikke og brodere.

Mat kan aldri inneholde for mye krydder og paprika! Da Jakob og jeg omsider kom oss til Ungarn og Budapest i påska for noen år tilbake, var det som å komme hjem kulinarisk. Overalt hvor vi gikk, kunne vi kjøpe store poser med paprikakrydder i ulike grader av røkt, de solgte stekt paprika, fylt paprika og grilla paprika i alle farger på alle hjørner, og jeg blei fylt med et vemod og en følelse av å huske noe jeg ikke før hadde hatt tilgang på. Smakene fra barndommen, først og fremst gjennom mammas matlaging, men også mormors (som var den som inviterte til de store familiemiddagene), var helt håndgripelige. «Nå skjønner jeg hvorfor vi alltid har nok paprika til å fø en passe stor landsby!» kom det fra Jakob. Det er fordi jeg er vokst opp på krydderpølse og fargerike retter sammen med besteforeldrene mine, og jeg mener fortsatt at paprika hever enhver rett.

La folk kjenne historiene du har om dem! Jeg veit veldig godt hvor begge besteforeldrene mine var den dagen de fikk vite at jeg var født. Det er historien om hvordan de så sin egen kjernefamilie bli større, og en arv ta form. Tenk at de to unge forelska fra slutten av 50-tallet skulle være starten på alle oss! Stoltheten i stemmene deres hver gang de fortalte meg om den gangen de blei besteforeldre for første gang, og det å høre mormor fortelle om det å oppleve at minstejenta hennes hadde blitt mamma, ga meg alltid følelsen av å høre til, å være sett, å tilhøre noe større enn meg sjøl. Jeg kommer ikke til å få min egen kjernefamilie, men tilhørigheten til min egen flokk har jeg, takket være mormor og nagypapa.

Lytt til folk og skap et rom for den gode samtalen. Å besøke mine besteforeldre har aldri føltes som en plikt eller et ork, fordi jeg hos dem har kunnet senke skuldrene, møte folk som tar meg for akkurat den jeg er, og som oppriktig ønsker å snakke med meg om ting jeg tenker og lurer på. Sjøl til det siste opplevde jeg å kunne ha samtaler om de store tingene med både mormor og nagypapa, og sjøl om hun begynte å høre dårlig og svant mer og mer hen, fulgte hun med, engasjerte seg og hadde egne perspektiver på ting å dele. Det har vært en gave å få være sammen med et gammelt menneske som til tross for å ikke alltid ha levd et enkelt liv, gir rom til andre, aldri henfaller til bitterhet, søker å forstå og som setter pris på bare det å snakke sammen.

Vær takknemlig. De siste årene «krangla» mormor og jeg en del om at hun ikke måtte være så tapper. I sterk kontrast til en del andre eldre jeg kjenner, har hun alltid svart at hun har det bra, at alt er fint og at formen er god, på tross av at den med all mulig tydelighet ikke har vært det. Så når ambulansepersonell har kommet for å hente henne, har hun svart at hun føler seg helt topp, til tross for at nagypapa og jeg har vært redd for at hun skulle forsvinne fra oss der og da. Men for henne har det vært helt unaturlig å klage eller være til bry, antakelig pga en kombinasjon av generasjonen hun tilhører, personligheten hennes og fordi hun sjøl var sjukepleier. «Og det er jo alltid noen andre som har det verre», sant. Hun har vært takknemlig for å kunne bo hjemme, ha mannen og familien rundt seg. Hun var tilsvarende takknemlig da hun flytta på hjemmet hun sjøl hadde jobba på, og sjøl til det siste, hvor hun formelig krympa og blei veldig gammel veldig fort, var hun takknemlig for det livet hun hadde levd. Jeg håper jeg blir som henne om jeg blir gammel.

Takk for nå, mormor.

Én kommentar

Legg igjen en kommentar til Lalai Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s