Tidlig i november kunne vi lese om hvordan journalist Tiril Hartvin beskriver prosessen med å endre navn etter å ha gifta seg, og at hun er usikker på om det virkelig er så gammeldags å ta mannens navn som mange hevder.

Og ja. Det er faktisk helt krise gammeldags.

Det er flere ting som skurrer: Her fortelles det om at diskusjonen om hva hun skulle hete etter bryllupet gikk varmt helt opp til kvelden før. Det å bytte navn for å vise «at hun mener alvor» trekkes fram som et argument. Jeg trur ikke disse vurderingene er unike for dette paret i det hele tatt, og etterlyser diskusjonen om hva han skal hete? Hva er det han gjør for å vise henne at han også «mener alvor?»

Hvis det å bytte navn er en lakmustest for grad av hengivenhet burde jo det gjelde begge veier, og da står det svært dårlig til i majoriteten av heterofile ekteskap. Det hevdes at bare det å ha en diskusjon om kvinnens navnevalg ved ekteskapsinngåelse, er moderne. Retorikken minner meg om den vi stadig møtes med om vi diskuterer likestilling forøvrig, hvor vi klapper oss på skulderen mens vi enes om at vi «tross alt har kommet langt.»

Vi har kommet langt fordi utgangspunktet var så enormt dårlig. Før gifta folk seg fordi familiene deres ville danne allianser, og det å bytte kvinner var den enkleste måten. Såpass moderne er institusjonen ekteskap heldigvis blitt, og så langt har vi heldigvis kommet at damer stort sett får velge hvem de skal dele livet med. Men det er ikke moderne å diskutere hva ei dame skal hete etter å ha gifta seg med en mann.

Det moderne hadde vært at det ikke er et tema hva hun skal hete, fordi det å ta mannens etternavn ikke lenger sitter i ryggmargen på oss. Hvis jeg skulle gifta meg, ville jeg ikke engang vurdert å skifte etternavn. 

Skulle jeg latt navnet min nagypapa («bestefar» på ungarsk) brakte med seg til Norge gå tapt, etter endelig ha klart å rømme fra regimet i Ungarn, bare fordi jeg juridisk og emosjonelt ønsker å knytte meg til et annet menneske? Det at jeg dedikerer meg til et potensielt livslangt fellesprosjekt bør være tilstrekkelig til å vise at jeg mener alvor. Å utslette familiehistorie og identitet er unødvendig.

Men dette er meg, og når jeg diskuterer navnebytte med andre, blir jeg alltid ydmyk over historiene jeg får ta del i: Noen forteller om hvordan det å ta mannens etternavn føltes som en ny start. At de valgte hennes etternavn fordi ingen andre kunne bære det videre. At de ga hverandre navnene sine for å skape et fellesskap. Kollegaen min som innrømma at hennes feministiske kamp ikke lå i valg av etternavn. At det føles bemyndigende å velge et navn som skaper avstand fra egen familie. At de valgte det navnet som var finest. At han blei så såra når hun ikke hadde tenkt til å ta hans navn at hun bare måtte. At hun satte som kriterium at han tok hennes, ellers kunne det være samme, og det var visst ikke aktuelt. At ungene fikk hans navn fordi han er islandsk, mens hun fint lever videre med et av Norges vanligste etternavn.

Problemet er ikke at gifte folk har samme etternavn. Det kan føles både romantisk, praktisk og hyggelig å hete det samme. Navn kan være historie, identitet, opprør, egenomsorg eller kjærlighet. Problemet er at vurderinger rundt navnebytte i heterofile forhold nærmest alltid ligger hos dama, fordi det ikke er på radaren hos menn flest.

Dette er en oppfordring til alle heterofile menn om å melde seg på navnediskusjonen hvis du går med giftetanker. Det ligger enormt mye kjærlighet i å se partneren din som et individ med egen historie og identitet, og ikke minst i at du ikke tar det for gitt at ditt navn er viktigere enn hennes.

Dette innlegget blei først publisert som debattinnlegg hos Avisa Oslo.