Jeg vil tru de aller fleste som er så heldige å få hente hjem en liten shibafleeceball på åtte uker, også får med seg gode råd på veien fra oppdretter. Høyst sannsynlig vil noe av dette dreie seg om viktigheten av håndtering. Men fordi det strengt tatt er ganske vanskelig å konsentrere seg om noe annet enn den lille skatten en skal få starte et nytt liv sammen med (sånn føltes det i alle fall for meg), kan det være greit med en repetisjon.

Jeg pleier spøkefullt å svare de som spør meg om shibaoppdragelse at du egentlig kan legge vekk det begrepet først som sist. Du oppdrar ikke en shiba, du veileder den mot å bli den hunden du ønsker å leve med, og håper resultatet blir best mulig. Samtidig er det viktig å ikke se seg helt blind på rasens egenart som en urhund med stor integritet og de formaninger en kan møte på om å ikke forsøke å ”kue” hunden eller gå i klinsj med den. Alt dette er selvsagt riktig, men det er jo fortsatt helt vanlige mennesker som skal leve med disse bikkjene, og våre nåtidige hunder i Norge er rett og slett nødt til å kunne bli klipt negler på, bli undersøkt av veterinær og ikke minst tåle å bli tatt på sjøl om de ligger i favorittsenga (dvs vår dobbeltseng). Her trur jeg mange nye valpekjøpere er redde for å trå feil, samtidig som det ofte er veldig små grep som skal til fra starten for å bidra til å forhindre at en ender opp med en krakilsk shiba som ikke vil ha på sele eller bli tatt på snuten. Jeg liker å tru jeg har blitt klok av skade (ofte også bokstavelig talt), så derfor blir dette en artikkel fylt med anekdoter om mer eller mindre vellykka forsøk på veien mot nevnte visjon for hundeholdet.

I dag er jeg så heldig å ha to meget letthåndterlige frøkner i hus, og jeg er sikker på at dette er den gode kombinasjonen av arv og miljø. Jeg sier ofte at kroppene deres tilhører meg, og det går på ingen måte utover deres integritet eller egenart, men fungerer som et vitnesbyrd på den enorme tillit oss imellom, hvor de stoler på at de beslutningene jeg tar er gode, samtidig som det også sier noe om at jeg forventer at både veterinærer, barn og utstillingsdommere kan pelle dem i munnen uten at de har noe imot det. Aiko, min første shiba, var noe spesiell i starten (strengt tatt er hun vel fortsatt det, når sant skal sies), av typen jeg er sikker på at ”et par” av dere har vært borti. For det første trengte hun overhodet ikke fysisk kontakt, men klarte seg sjøl på helt fint vis. I etterpåklokskapens klarsyn kan det jo tenkes at der får man for å velge den av de fem valpene som i stedet for å henge med de spennende besøkende og resten av flokken, i en alder av fem uker heller stikker på tokt under ripsbuskene og går på baksiden av huset for å slappe av litt… For det andre kunne hun fint ligge og tygge pinne i parken og lytte til byens skrål og humlenes sus, mens jeg, den forsmådde eieren, sto gjemt bak et tre i opptil 20 min i håp om at den lille dritten skulle gidde å anerkjenne min eksistens og kanskje begynne å føle på et visst savn. For det tredje måtte jeg oppsøke henne når jeg kom hjem etter å ha vært borte, fordi hun var opptatt med å ligge utstrakt i favoritthundesenga (min dobbeltseng) og var så trygg på min dyrkelse av den ensidige kjærligheten at hun ikke trengte å stresse seg opp verken ved min avgang eller hjemkomst, fordi hun jo visste at jeg aldri ville forlate henne på ordentlig. For å i det hele tatt føle at jeg levde med et kjæledyr og ikke bare fasiliterte for hennes liv og levnad, brukte jeg derfor mye tid på håndtering.

Jeg hadde henne på armen mens jeg lagde mat, hvorpå jeg holdt henne på potene mens jeg sussa henne på panna, jeg lekte ganske røft og fysisk med henne så hun skulle lære seg at min berøring kunne være både gøyal, men også fin og god, og jeg tvang henne til å ligge på fanget mitt og ”hvile”. Jeg lærte henne å plukke godbiter ut av munnen min for å oppmuntre øyekontakt og minske intimsoner, jeg strøyk og strøyk på henne til pelsen blei blank og slitt, og jeg lot hendene mine gli over fjeset hennes mens jeg rolig fortalte henne hvor vakker hun var og hvor glad jeg var i henne. Om hun hadde dårlig tid eller følte at det ikke passa helt å kose akkurat da (som hun jo sjelden eller aldri følte), måtte hun fortsatt vente til jeg var ferdig, og hun slapp aldri løs fra min klamme omfavnelse før hun ga slipp og hvilte i armene mine. Om hun dro til seg poten eller ga annet uttrykk for at hun syntes det var veldig unødvendig, tok jeg poten igjen mens jeg lo stille og sa at hun var teit, for det er da så hyggelig å få kos over hele kroppen. Sjøl om hun selvsagt ikke forsto ordene jeg sa, oppfatta hun nok at jeg var rolig, blid og bestemt, og forbandt etterhvert enhver berøring med gode ting. Hun reiv opp neseboret mitt og flerra leppa mi med jevne mellomrom, men jeg hadde en visjon om den hunden jeg ville at hun skulle bli, så jeg beit tennene sammen og fortsatte.

Jeg husker første gang jeg skulle dusje henne. Hun var ikke så gammel, men var full av noe griseri som ikke kom til å forsvinne av seg sjøl. Jeg, i min romantiske villfarelse, tenkte at det selvsagt var hyggeligere for Aiko dersom jeg dusja sammen med henne, så ikledd bikini holdt jeg henne trøstende inntil meg mens min daværende samboer skulle dusje oss med lunkent vann. Etter å ha forsøkt å hindre den krakilske shibavalpen i å klatre oppover veggene i ca 5 minutter for å komme unna, med det resultat at jeg var oppklort i en sånn skala at jeg blødde fra brystet og så ut som jeg nylig hadde hatt et interessant møte med Edvard Saksehånd, skjønte vi at pusing ikke var veien å gå, sjøl om bikkja måtte vaskes. Min samboer holdt henne derfor inn i dusjen med strake armer mens jeg spylte, vaska og skylte. Mitt livs lys så ut til å ha slukket i prosessen, men vi skjønte noe viktig: Det er vi som bestemmer. Den myndigheten en sånn erkjennelse innebærer førte ikke til en umiddelbar endring i hvordan vi håndterte Aiko, men da den neste shibaen kom i hus rundt et år seinere, hadde jeg en mye større trygghet og pondus bak min plan for hva slags hund Imouto skulle bli.

Vi hadde alltid vært to som klipte negler på Aiko. Samboer holdt henne og mata på med harde godbiter hun måtte bruke tid på å tygge, mens jeg satt foran og klipte. Brått skulle han i militæret, og jeg måtte lære meg å gjøre det på egenhånd. Hvordan holder du en diger, bestemt og opptatt frøken fast samtidig som du gir henne godis OG klipper negler? Trikset var å gå tilbake til den første valpetidas tvangshviling, som hun jo hadde lært at var en god ting. Så med min digre shiba liggende i fanget mata jeg på med godbiter og klipte så raskt jeg kunne. Da jeg var ferdig var jeg klar for å skyte en bjørn, så fornøyd var jeg med meg sjøl, mens karakteren det gjaldt strakk seg frydefullt på sofaen og hadde åpenbart ikke tatt nevneverdig skade av behandlinga. Jeg hadde nådd en milepæl i mitt hundehold. Jeg kunne klare alt sjøl!

Det viste seg selvsagt at det var å ta i litt. Aiko var nemlig skrekkelig sosial mot alle andre enn meg, så også katten til venninna mi, og det endte selvsagt som det måtte, med en katteklo i øyet. Heldigvis var det bare en overfladisk rift, men det krevde at øyet måtte dryppes hver morgen og kveld. Det var i grunnen ikke Aiko helt enig i, og hun kasta sånn på hodet akkopagnert av ville hyl da jeg prøvde at det føltes helt uoppnåelig å få dryppa det fordømte øyet. Jeg sa også til meg sjøl at jeg ikke ville tvinge henne til noe, så jeg begynte å bli litt stressa for hva det skulle bli av dette potensielt infekterte øyet. Det var selvsagt bare en unnskyldning for å slippe å gå i klinsj med henne, noe jeg følte var skrekkelig ubehagelig. Hva om hun ikke ville like meg mer? Hva om hun mista all tillit? Hva om jeg faktisk gjorde henne vondt? Etter litt sjeleransaking kom jeg fram til at jeg til tross for svært få hint fra Aikos side, tross alt var mennesket hennes, og det lå ikke noe valg eller retrettmulighet der. Og om hun mista all tillit fordi jeg faktisk gjorde noe med henne som på sikt ville være bra, hadde jeg gjort en så dårlig jobb med det initielle grunnarbeidet med vår felles tillit at jeg kanskje ikke fortjente bedre. Og til sist: Et stort og ubehagelig ansvar som ligger på oss hundeeiere er at vi innimellom er nødt til å utsette hundene våre for ubehag, fordi det i lengden er bedre for dem. Det forstår ikke de, men de forstår når vi er trygge og bestemte i situasjonen. Jeg måtte med andre ord finne en måte å få dryppa det øyet uten å gå helt i kjelleren og føle at jeg begikk et overgrep. Heldigvis kom samboer hjem igjen, og etter å ha forsøkt å holde fast både nese og kropp for å komme til, skjønte vi at vi rett og slett måtte fysisk overmanne henne. Stakkars trollbolla blei rulla inn i ei dyne og holdt fast, mens jeg omsider fikk klemt hodet hennes sidelengs og dryppa øyet. Sånn holdt vi på i 12 dager, og det var ikke en spesielt god følelse. Til slutt resignert hun og lå helt rolig og fint mens jeg dryppa. Og fordi hun var så stødig som det skulle vise seg at hun er, var hun like blid etterpå. I dag trenger jeg bare å be henne ”vente” (vår felleskommando for alt som innebærer å stoppe opp eller vente på meg), og hun venter da til jeg er ferdig med hva enn jeg trenger å gjøre med kroppen hennes. Hun kan feks tas røntgenbilder av uten sedasjon, så lenge hun får beskjed om å ligge stille.

Da Imouto kom i hus, blei jeg umiddelbart veldig overraska over at to hunder med samme mor, med samme oppvekst og samme stimuli i de første 8 ukene kunne være så forskjellig. Imouto gjorde det helt tydelig fra starten av at jeg var hennes menneske, og hun var bare min, mens Aiko på sin side til en viss grad tilhører alle som kjenner henne. Imouto, mitt elskede knertmonster, krøyp under huden min med en gang og likte å sitte på armen for da kunne hun susse meg i øret og på halsen, i tillegg til at hun da hadde full oversikt. Hun så meg dypt og lenge i øynene og var overhodet ikke noe problem å trene kontakt med, for den tilbød hun helt på eget initiativ. Hun likte kos, og i stedet for å bite meg i nesa, ga hun meg heller små kyss mens hun logra ivrig. Utfordringa med henne var egentlig ikke at hun hadde så stor kroppssone, heller det at hun ikke hadde tid. Med lille kamikaze (med en sånn hund i hus hagler kallenavnene) hadde jeg fullt opp med å hindre henne i å hoppe etter måker fra femte etasje, å fiske henne opp fra fosser når hun hoppa ned i dem, og ikke minst å prøve å redde det jeg kunne av smådyr som kom i hennes vei. Det er en ganske selsom opplevelse å se sin tre måneder gamle valp stolt komme baksende gjennom snø som rekker henne til ryggen midt i slottsparken i Oslo, med en kveilende ekornhale ut av munnviken. Da begynner du såvidt å ane konturene av hva slags jaktbikkje det bor i det tilsynelatende elskelige, lille vesenet.

Med Imouto måtte jeg jobbe kjapt når det kom til negleklipping. Holdt fast med en hånd under magen, med henne gjerne stående på bakbeina på låret mitt eller sittende samme sted, mens jeg mata på med store, harde godbiter og klipte i rasende fart med en negleklipper til mennesker. Tips om å vente til valpen var sliten var litt fånyttes, da hun ”lada” veldig fort, og det stort sett var full rulle uansett. Samtidig som jeg klipte raskt, passa jeg på å susse på henne og snakke rolig, sånn at ikke seansen skulle bære preg av stress og hastverk. Før jeg begynte å klippe negler hadde hun ligget i lange strekker på fanget og bare fått kos, så det å bli holdt av meg og kyssa på hodet var helt naturlig, trygt og hyggelig. Det er uhyre viktig å starte dette arbeidet samme dag som du får valpen i hus. Lær den at hendene dine er gode, snille og milde, og at de innimellom kan trylle fram godis. Det å vente for lenge før en begynner med berøring og negleklipping fører aldri noe positivt med seg, sjøl om tanken om at valpen skal bli trygg i nytt miljø og på sine nye mennesker i utgangspunktet ikke er dum. Men tenk heller på at fysisk lek og berøring bidrar til å bygge forholdet raskere og skape nettopp den tryggheten, heller enn at en skal føle at valpen blir pressa.

En annen interessant ting, var den tidligere nevnte erkjennelsen av at det er jeg som bestemmer. Jeg hadde umerkelig gått fra å være en overkompenserende livsfasilitator til å bli en pragmatisk hundeeier. At Imouto lagde mye lyd i dusjen plaga meg ikke nevneverdig, og jo mindre jeg dilla med henne og nøra oppunder følelsen av ubehag, jo raskere ferdig blei jeg. Det var derfor lite bikinidusjing med knertis, men effektiv og hyggelig bading mens jeg sang og lo, og prøvde å ikke la meg affektere av at hun helt åpenbart ikke likte behandlinga. Hunder med god avreagering rister av seg ubehagelige opplevelser fort, og Imouto likeså, så idet hun var ferdig i dusjen var det håndklefest på badet med rulling, drakamp og stor entusiasme.

Hun er heller ikke og har aldri vært begeistra for å ha på seg sele. Hun kommer frivillig og trer beinet oppi, men faller helt sammen idet hun får den på, og må stå stiv ved døra i påvente av å få gå ut, og da er det hele glemt. Hun har vært sånn hele livet, og i stedet for å prøve 50 seler og styre masse med akkurat dette, er jeg igjen pragmatisk og tenker at de minuttene hun ligger ved døra og synes synd på seg sjøl er en bagatell nå jeg ser hvor stor glede hun har av å trekke meg på sykkel, opp fjell og skråninger og når vi løper. Jeg tar derfor bare på henne sele og lar henne deretter være, med unntak av om det utarter seg til hvileløs vandring mens jeg kanskje trenger litt armslag. Med henne har jeg heller aldri trengt å trene på det å berøre ansiktet, da hun fra sin fars side alltid har hatt stort behov for å hvile panna inntil min og bare puste rolig og være sammen. Det å bli strøket i fjeset er som meditasjon for Imouto, hun sukker henført, myser mot meg med kjærlig blikk og gir meg små slikk på nesetippen.

Avslutningsvis vil jeg oppfordre alle til å holde kontakten med oppdretteren sin. Det er disse som kan familiehistorien til den elskelige, lille pirayaen du sitter med i fanget, og som kan bidra med både erfaring, trøst og veiledning. Føler du ikke at du får det du trenger av vedkommende, så finn støtte i andre shibaeiere. Ikke gi deg om hunden din ikke vil ha kontakt, om den oppfører seg annerledes enn de bikkjene du har hatt før, eller om den tilsynelatende ikke på noe som helst tidspunkt har tenkt til å la deg ta den på bakpotene. Alle disse rare aspektene ved shibaen er nettopp noe av det som gir rasen dens egenart, og som igjen gjør at vi både river oss i håret og tar dem for akkurat den de er, hver eneste dag. Jeg elsker mine livs lys høyere enn himmelen, og jeg veit at jeg til tross for en tornefull ferd, aldri vil få en så intelligent og gøyal hund som Aiko igjen, ei heller en så kjærlig og tilstedeværende hund som Imouto. Vi hører sammen, og all håndtering og riving i håret er verdt det, hver eneste dag.