Har du en av de sjeldne shibaene som lykkelig spretter opp og løper mot døra idet du tar fram tursela? Pris deg sjøl lykkelig, for de er i mindretall! Mange andre opplever hunder som gjemmer seg under sofaen idet sela tas fram, som må lures inn i gangen før en så mye som tenker på å vise fram utstyr, eller som har hunder som villig vekk får på utstyr, men som «punkterer» fullstendig idet sela sitter på og som bare må legge seg ned litt eller blir stående fullstendig stiv, eller min favoritt: Den hvileløse vandringa inntil en kommer seg ut. Har du en slik hund, så fortvil ikke, det er verken deg eller utstyret det er noe galt med, men hunden. Som de viljesterke naturhundene de er, vil shibaer selvsagt helst være nakne!

«Dessverre» for mange av dem er det bedre med sele enn med halsbånd mtp belastninger, og hunden må ikke elske å ha på sele, men den bør klare å riste av seg ubehaget idet turen starter. For at du ikke skal bli enda en shibaeier som bruker uhorvelig mengder tid og penger på å finne stadig nye seler i håp om at den lille lure skal innfinne seg med tvangstrøya, kommer det her noen kjekke tips å ta med seg ved valg av sele:

1 Ei sele skal sitte tett og godt

Shibaer har en ganske kraftig manke som kan komme i veien for god plassering av halsåpningen. Jeg pleier å ta på sela sidelengs over hodet og deretter vri den på plass. Da får nakkeskinnet og pelsen god plass over halsåpningen, og den ligger tett og godt nede på kroppen uten å hindre skulderbevegelsen. En sele skal ligge så tett inntil halsen som et halsbånd, bare nede på nakken. Den skal heller ikke være så løs at den vrir nevneverdig på seg dersom du for eksempel har ei langline eller et litt tungt kobbel festa til.

2 Kroppsdelene skal kunne bevege seg fritt

En av de vanligste feilene på turseler, er at de ligger for tett opptil albuen. Da er brystreima for kort, og dette hindrer frie frambeinbevegelser og kan i verste fall føre til gnagsår. Når hunden står rett opp og ned bør det alltid være minst tre fingerbredder mellom reima som går rundt ribbeina og frambeina.

3 Trekkpunktet skal ikke ligge i nakken

Mange turseler har trekkpunktet oppe på manken. For hunder som går pent i bånd er dette stort sett uproblematisk, mens det for andre som legger seg litt mer i sela, som oftest vil føre til hvesing og dårlig utslag i skulderleddet idet sela flytter seg oppover mot strupen heller enn at draget fordels utover kroppen. Det er en grunn til at dragfestet på trekkseler ligger langt ned på ryggen og nærmere halerota, og det er for å fordele belastninga og sikre frie bevegelser og ikke minst luftveier. Forsøk å finne ei sele hvor du kan feste kobbelet lengre ned på ryggen på hunden heller enn oppe i nakken.

4 De indre organene må skånes

Det er i utgangspunktet ikke noe problem å finne ei god kombisele til en shiba, men fordi konstruksjonen deres er så atletisk samtidig som de er så små, vil modellene som i utgangspunktet er lagd for større hunder og deretter bare korta ned, ikke alltid sitte optimalt. Et eksempel på dette er såkalte trekkseler hvor problemet som oppstår er det motsatte som nevnt under punkt 2, nemlig at reima som går rundt ribbeina havner så langt bak på kroppen at de indre organene legges under press når hunden trekker. Sørg derfor alltid for at sela stopper før de nederste lendevirvlene, slik at ikke mjukdelene utsettes for skade.

5 Unngå bevegelige deler

Det finnes mange lekre modeller der ute, og feste- og lukkemekanismene er nærmest uendelige i sin kreative utforming. Men er det egentlig nødvendig med «slalåmbindinger» i fire hjørner, mulighet for å regulere både hals-, bein- og mageåpning, eller utbyttbare bryst- og ryggplater? Om en igjen ser til hundekjørernes foretrukne utstyr, er det ofte en eneste spenne på selene. Ser en til weight pull-sporten hvor hundene trekker mange ganger sin egen vekt og pålitelig utstyr er en nødvendighet for å unngå skader, ser en at selene er helsydd og træs på hunden, fordi enhver svakhet i konstruksjonen er en risiko. Nå er det selvsagt milevis av forskjell fra et slikt bruksområde til å gå en skogstur med lille Yume på 10 kg, men det understreker likevel poenget: En sele som sitter godt trenger ikke mer enn en eneste spenne som åpnes og lukkes hver gang den skal av og på. På den måten sikrer du at svakheter i sela oppdages raskt (det er for eksempel veldig kjedelig om en slitt spenne ryker i -28 kuldegrader idet hunden din bestemmer seg for å løpe etter et rådyr), i tillegg til at det er lett å stramme inn dersom materialet utvider seg (eller hunden gjør det).