Det jeg alltid synes er viktig å tenke på når en vurderer shiba, er hva en egentlig ønsker seg i en hund. Det er svært mange raser som egner seg som turkompiser og familiehunder, og det er jo ofte en grunn til at det ikke er så mange som har den eller den spesielle rasen. Jeg pleier å si at en må ønske seg en SHIBA med alt hva det innebærer for å trives med rasen, ikke bare en vakker, funksjonell spisshund.

For å sette det på spissen: Er dere villig til å ha et hundehold hvor besøk av andre hunder eller generelle hundemøter kan komme til å være vanskelig pga territoriell atferd? Er dere villige til å bruke mye mer enn normalt med tid på håndtering av valpen (ikke bare vanlig kos og klapp) for at den skal forstå at all berøring er av det gode, og på den måten slippe å få en krakilsk hund som vil bestemme sjøl hos dyrlegen/ved kloklipp/når den er trøtt? Er dere villige til å ha et hundehold hvor hunden i voksen alder kanskje sjelden kan være løs fordi den har så stor radius, og leve med at den godt kan komme til å stikke av når den først får være løs, fordi den bare MÅ jakte litt? Er dere villige til å bruke tid på å gi hunden mange opplevelser i tur og mark, fordi de er avla fram for å jakte i timesvis i kupert terreng, og således ikke er fornøyde med å bli lufta en times tid langsmed fortauene i nabolaget som standard?

Nå høres det ut som shibaen er et helt mytisk vesen en nesten må være overmenneske for å kunne ha, og det stemmer virkelig ikke. Aktivitetsnivået varierer veldig, og de er lette å forme, men jeg synes det blir helt feil å få seg en shiba fordi en skal ha den utelukkende som selskapshund og ikke bruke den fantastiske kapasiteten som ligger i den lille kroppen. Rasen ER noe helt for seg sjøl, og det er viktig å virkelig ville ha alle de snåle tingene og atferdstrekkene vi som har rasen elsker, frustreres over, og ender opp med å le av samtidig som vi skaffer oss en shiba til. Individforskjellene er store, og noen shibaer er nærmest pregløse og intetsigende, noen er helt som “alle andre” med bare et par litt festlige sider, noen har mange urhundtrekk, noen er litt stressa og masete og noen er rett og slett utrivelige og uhåndterlige.

For sammenligne litt med andre typer hunder en vanligvis treffer på, som selskaphunder som cavalier og vanlige ”familiehunder” som bordercollie og schäfer (brukt som eksempel fordi det er noen av de mest tallrike rasene i Norge), så skiller shibaen seg diametralt fra både selskapshunder og gjeterhunder rett og slett fordi de er svært selvstendige av natur og fordi de er jakthunder. Det kan være litt vanskelig å sette seg inn i hva det trekket innebærer før en har levd med det, men der selskapshundene alltid vil være sammen med eieren sin og stort sett kommer godt overens med andre hunder, og gjeterhundene vil være tett på menneskene sine og stort sett har mye arbeidskapasitet og derfor framstår som “lydige”, kan shibaen være et troll med andre hunder og være fullstendig uinteressert i deg, og heller stikke av for å jakte på det ekornet den så da dere kjørte forbi for 10 minutter siden.

Det er ikke sånn at når du kommer hjem fra jobb og er sliten, så vil en selvstendig hund hilse på deg, tisse i hagen, og så komme og ligge på sofaen resten av kvelden, fornøyd med at du er hjemme. Nettopp fordi den ofte ikke får så mye ut av mental trening som lydighetstrening eller godbitsøk som andre raser, krever den å få se verden og henter stimuli eksternt heller enn gjennom deg, og har ofte et ganske høyt aktivitetsnivå hvor den ønsker å få bruke kroppen. En selvstendig hund lever ikke for deg, så det er du som må fasilitetere så livet dens blir innholdsrikt. Til gjengjeld vil en shiba vise deg en verden du ikke ante eksisterte før du fikk se den gjennom sansene til denne skapningen som får med seg absolutt ALT.

Det er heller ikke sånn at selvstendige hundraser krever en hard hånd og fokus på “dressur” i større grad enn andre raser fordi det sies at de er så vanskelige å trene. Sannheten er at nettopp fordi de er så selvstendige, så nytter det sjelden å være så streng og hard, de hører ikke likevel fordi de bestemmer over seg sjøl. Det å bruke masse tid på trening av valpen for å skape kontakt og ikke minst for å aktivisere den er veldig lurt. Alle shibaer er stjernene på valpekurs, og så kommer tenåra hvor de husker at de er urhunder. De er lynsmarte og uhyre obs på kroppsspråk, og finner ut av hvordan du vil ha ting ganske på egenhånd. Hverdagslydigheten på de fleste shibaer er superb, fordi de er veldig enkle å leve med. Alternativt oppleves det ikke som nødvendig å lære dem noe, fordi de er så greie likevel.

Det er en seigliva myte at alt som skal til for å få en hund som er grei og omgjengelig med andre hunder eller øvrige dyr, er å sosialisere godt. Det stemmer rett og slett ikke! På en primitiv rase som shiba vil jaktinstinkt og territoriell atferd være mulig å dempe med trening, men ikke sosialiseres bort. Om det er viktig for deg å kunne slippe løs hunden på hundejorder og ønsker å ha hunden løs med fjærkre og gnagere, så velg en annen rase. Det kan selvsagt gå bra, men høyst sannsynlig ikke. Hvis en trur at sosialisering fjerner alle drifter og trekk, er det svært frustrerende å ha gjort alt etter boka, og likevel ende opp med en hund som ikke er særlig grei i møte med fremmede hunder, eller som synes at det å ha besøk er vanskelig. Men heldigvis får vi oss jo hund for vår egen del, ikke for at andre skal få lekekompiser til bikkjene sine. Et godt mål med trening og sosialisering er at hunden fint kan gå på tur med andre av begge kjønn, kan passere fremmede uten å utagere og ikke blir oppjaga av at andre er til stede.

I rasestandarden står det at skyhet skal oppfattes som en stor feil. Og de fleste shibaer finner seg i å bli håndtert av fremmede, og hilser gjerne på dem. Noen er derimot ikke så opptatte av folk de ikke kjenner, noe som ofte blir oppfatta som overlegenhet. Dette må man ikke ta personlig. Og stadig oftere dukker det opp shibaer som ikke har fått med seg dette med verdighet og eleganse, og som gjerne tar imot hele verden på strak arm og med stor entusiasme. Noen er av typen som trur at alle mennesker er ute bare for å være sammen med dem, og hvis du smiler til dem, så har du plutselig fanget fullt av shiba. Andre er mer av typen som liker å krølle seg inntil besøkende og med frydefulle sukk ta imot kos.

Det er ikke tilfeldig at de fleste som har falt for denne rasen har minst to, for livet med shiba er rikt på både latter, kjærlighet og fantastiske naturopplevelser. Vær bare bevisst på at du neppe vil få en hund som lever ene og aleine for å gjøre deg til lags, eller som jobber på bare fordi du ber den om det. De er litt for kule til det, nemlig.