Fjellet brenner

Midt i september sto sola høyt dagen etter at vi hadde gått Galdhøpiggen, og vi bestemte oss for å gå en kosetur sjøl Aiko med blødende poter kunne være med på, som avslutning på ei nydelig helg. Turen gikk over Steinbrua ved Billingen, ei fin runde alle kan gå, spesielt om de tåler å svette litt under stigninga i starten. Les mer om løypa hos UT.no. Vi var ute i drøyt tre timer, og mye av den tida blei brukt på å ta bilder.

Du veit Twin Peaks, alle sceniske postkort i hele verden og det å se photoshop i virkeligheten? Ja, jeg også, for vi kjørte forbi det stedet som kombinerer det hele!

dsc_3645dsc_3650dsc_3670

Etter å ha lest oss opp på bakgrunnen for «Diktarstien» (poeten Jan-Magnus Bruheim var en fjern slektning av Anette og Knut), gikk vi oppover. Jeg hadde med sekk i tilfellet Aiko trengte pause, og vi kasta det ene plagget etter det andre mens svetten rant.

På toppen av verden møtte Soria Moria og et brennende fjell oss. Jeg blei helt satt ut av vannet i Kroatia da vi var der i sommer, men denne merkelige valøren vannet som renner i disse fjellene har er også helt sensasjonelt vakker.

Det viste seg at Steinbrua var vesentlig mer spektakulær fra andre sida, men da vi kom dit var det ingen som gadd å løpe ned fjellet igjen for å bli tatt bilde av. Men alle sto på steinen som har lagt seg nedi og lagd en overgang over elva Føysa. Veldig stas og ganske styrete å komme seg opp på med hunder og vonde lysker og det hele tatt. Ordentlig turistete!

Og blåbæra! Herregud. Jeg husker jeg var litt lei meg for at det var så varmt i Oslo at vi kunne spise blåbær på Ekeberg i juni, og fordi de ikke kom i august/september som vanlig, sånn at det går an å glede seg til å spise dem etter sommerferien. Men på fjellet følger fortsatt årstidene noenlunde sin naturlige gang, og de der junibæra kan bare gå og legge seg! Du har ikke smakt blåbær før du har spist noen håndfuller med mørke, harde bær som eksploderer i munnen med en smak prega av fossprøyt av azurblått vann med en kjernetemperatur på fire grader, kaskader med vind og blafrende solskinn. Kontrasten til Oslo-bær er som Oslo-bær i forhold til de med hvitt kjøtt en får i en plastboks på Kiwi. Jeg daua av kulinarisk lykke, og elsker at joggeskoa jeg brukte på turen fortsatt har runde, mørkelilla flekker på seg.

Dette var antakelig den siste ordentlige fjellturen vi fikk til før vinteren kommer og en må gå på ski, noe jeg ikke er så innmari fan av, så jeg er helt salig over å ha fått en sånn dag ute med fine folk og jentene våre. SE, så fint det var, da! Norge, ass. Blir nasjonalromantisk og eventyrlysten på samme tid. For en kombo, for en effekt. ❤

dsc_3883dsc_389114361321_10157487191695301_8844428164216960813_o

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s