En morgen i september gikk Jakob, hundene og jeg over Jernbanetorget. Bak den store bronsetigeren som symboliserer Tigerstaden, sto en fullstendig istykkerskutt ambulanse. Vi leser og hører om krigens uhyrligheter, men å se på nært hold hvordan sjøl hjelpearbeidere slåss for livet i krigssonene, var et så sterkt syn at jeg måtte stoppe opp og puste litt idet vi runda hjørnet. Jakob holdt rundt meg, og gjennom blanke øyne så jeg rett på en plakat hvor Røde Kors fortalte at innsamlingaksjonen 23. oktober var til inntekt for nødhjelpa deres i Syria, Libanon og andre land.  Ambulansen og plakaten gjorde susen; jeg meldte meg som bøssebærer samme dag. Foto: Ameer Alhalbi/AFP/NTB Reuters

I takt med at Røde Kors, NRK og oss vanlig dødelige reklamerte for TV-aksjonen på sosiale media, begynte den sedvanlige motstanden, nærmest uansett hva slags humanitært tiltak en skal samle inn til penger til, å ulme. «Jeg skal i alle fall ikke gi noe!» skriver de. «Tør DU å dele denne teksten: [sett inn klagesang om hvor fælt folk i Norge har det]?!?» «Vi gir milliarder til andre land uten å ta vare på våre egne!» Dette ytres med en valør av stolthet, som om denne opposisjonen kommer av et informert valg. Det gjør den ikke, den kommer av manglende evne til å se det store bildet.

Og jeg blir helt kvalm av dere.

Jeg mener ikke at du skal gi når du har nok med å betale regninger og kjøpe mat. Alle må bruke sine generøse eller tilmålte midler på den måten de sjøl finner mest hensiktsmessig. Men er det nødvendig å være så himla usympatisk at du skryter av at du ikke tenker lengre enn nesa rekker?

Når blei det sånn at de i Norge som har minst, og som har best forutsetning for å vite hvordan det er å slite, mista evnen til empati? Jeg fikk et kræsjkurs i ydmykhet den høsten jeg tilbragte i Accra, Ghana, uten strøm og vann store deler av tida. De enormt generøse menneskene jeg bodde hos hadde ikke nåla i veggen, var dypt religiøse og brukte store deler av tida si på frivillig arbeid. Jeg spurte hvordan de kunne være så hengivne overfor Gud når de hadde så lite, og måtte svelge tungt når jeg fikk «fordi det er alt vi har» tilbake.

Forrige helg var det Halloween. I 2015 var det Regnskogfondet som hadde fått tildelt TV-aksjonen. Muligens verdens viktigste sak med antakelig verdens verste timing (hvem bryr seg om litt skau når hele Europa «oversvømmes» av flyktninger?), og på denne tida i fjor kunne vi lese at nordmenn brukte mer penger på Halloween enn TV-aksjonen. I følge Virke Analyse brukte vi oppunder 300 millioner på Halloween i år. Igjen, jeg skjønner at folk synes det er gøy med utkledning og fest (jeg bidro til Halloweenjippoen sjøl med mine 50 kroner på godteri til unga som aldri dukka opp), og gjør akkurat hva du vil med penga dine, enten du får dem av NAV, jobben din eller har arva. Men ikke avslør den svarte sjelen din ved å kjøpe sexy heksehatter og syntetisk edderkoppspinn mens du trur du tar et viktig standpunkt på sosiale media ved å skryte av manglende medmenneskelighet overfor de som ikke er naboene dine.

I Aleppo graver foreldre de døde barna sine ut ruiner, og dere klager over manglende sjukehjemsplasser i Norge? I Sør-Sudan, hvor nesten fire millioner mennesker er fordrevet pga borgerkrig, jobbes det på spreng for å behandle folk med krigsskader, herunder lemlesting av jentunger som har blitt voldtatt av soldater. I Afghanistan hinker unger rundt uten føtter og bein etter å ha fått dem sprengt bort av miner, og nødhjelp bidrar til å bygge opp proteseklinikker. Og så skjønner du ikke at det å gi til slike tiltak IKKE går på bekostning av eldreomsorgen i Norge, eller behandlinga av psykisk sjuke? De eneste det går ut over om vi ikke gir, er de som er fanga i områder hvor det nesten er umulig å leve.

Den 23. oktober tilbragte jeg forresten hele formiddagen på et godt, gammeldags suppekjøkken hvor vi frivillige hadde gleden av å servere kanskje dagens eneste varme måltid til gjestene som kom innom, før jeg bokstavelig talt bretta sammen forkleeet og gikk med innsamlingsbøsse sammen med ei venninne et par timer på ettermiddagen. Jeg sier ikke dette for å trekke fram min egen fortreffelighet, men for å vise at det er fullt mulig å gjøre noe for andre i det landet vi bor i og samtidig tenke på dem som har det verst i verden. Og merkelig nok så jeg INGEN av dere der, som bedyrer å være så opptatte av hvordan folk i Norge har det at dere må spre usympatisk dritt på bekostning av verdens mest utsatte mennesker. Jeg blir helt kvalm.