Det sies at det ikke er noe vits i å ha en blogg med mindre en publiserer minst ett innlegg i uka, og i henhold til sånne regler er det jo innlysende at denne bloggen ikke har livets rett. Men jeg synes det er viktigere å dele ting som faktisk betyr noe for meg enn å produsere innlegg bare for å holde publiseringsrata oppe (og helt ærlig, hvem vil vite hva jeg har på meg eller hvilke middager jeg har lagd siden sist?). Og innimellom tar livet vendinger som gjør at en bare har lyst til å legge seg ned og gråte inntil ting er i vater igjen, og det inspirerer heller ikke til blogginnlegg. (Men jeg skal fortelle deg om det også, altså. På et tidspunkt). Det jeg vil dele i dag handler om en personlig opplevelse og erfaring med noe kult, og en oppfordring om å engasjere deg for andre som ikke kan.

Mens jeg skriver dette sitter jeg på toget mellom Birmingham og Bath, som er første strekning på en liten mini-interrail i England. Hjemme deltar store deler av vennene mine på fest i Pride Park, og i morgen er det parade. Pride arrangeres hvert år, og er ei uke dedikert til synliggjøring og løfting av skeives liv, rettigheter og kamp. Det som nok gjør størst inntrykk på meg hvert eneste år, er når Skeiv Verden gjør sin entré i toget, hvor mange kommer tildekka av hensyn til egen sikkerhet og av hensyn til familiens ære. Mange skeive sitter hjemme og deltar ikke i paraden fordi de ikke føler seg som «den typen skeiv», fordi det ikke angår dem, eller fordi de synes det blir for mye glitter, boa og lær. Greit nok, men om du ikke går for din egen del, hva med å gå for alle dem som ikke kan? (Dette er forøvrig også mitt hovedargument når jeg diskutere med venner hvorfor de ikke går i tog 8. mars: At DU kan velge å la være eller å gå er en gave, for hva med alle dem som ikke kan, i redsel for sitt eget liv? Ikke vær så himla historieløse og sjølopptatte!) Foreningen Fri har tatt et spennende grep i den forbindelse, og inviterer skeive som ikke tør eller kan være åpne, til å fortelle sin historie og oppfordre andre (både heteroer og skeive) til å gå for dem. På nettsidene kan du lese historiene og velge deg ut noen du vil gå for. #gåformeg ❤

Nettopp synliggjøring og det å være åpen for dem som ikke kan, var hovedmotivasjonen min for å stille opp på Mortified Norway sitt arrangment som kickstarta Pride i år, i tillegg til å få jobbe tett med flinke folk som hjelper til med å kuratere historien og hjelpe til med formidlinga, selvsagt. Mortified er en podcast fra Statene hvor folk har delt pinligheter fra barne- og ungdomsdagbøkene sine de siste 15 åra, og i Norge er det et knippe flinke damer som lager den norske versjon i sceneform. Vi var fem personer som delte gullkorn fra ungdomstida, og det fine var at sjøl om du utleverer de mest naive, sjølopptatte og minst sympatiske sidene ved deg sjøl (min unnskyldning er at jeg var så sjuk pga alle tropesjukdommene jeg fikk at de også påvirke de kognitive evnene), så ler ikke folk ondsinna, de ler med deg fordi gjenkjennelsesfaktoren er så høy, samtidig som alle er takknemlige for at vi har blitt voksne og klarer oss ganske greit til tross, alt tatt i betraktning. Du kan lese mer om arrangementet her. 

Dagen før Mortified kom en kompis bort til meg etter å ha sett promovideoen som lå ute, og fortalte at han synes jeg er så fantastisk som er «sånn som jeg er». Hm, hvor vil du hen med dette, mon tro, tenkte jeg, litt ille berørt, før han fortsatte: «Jeg synes det er helt fantastisk at du kan gå rundt i verden og være helt åpen og ærlig og snakke om dette med alle…» Så trakk han pusten, tok liksom sats: «For det gjør ikke jeg!» Gråtende fortalte han om skam og skyld og angst og følelsen av å leve på en løgn, og at han følte at kjæresten (ei dame) fortjente å vite at han også har forelska seg i gutter. Det handler ikke om hva andre fortjener, men om hvordan en sjøl føler det om tankene en bærer på, og dersom det å ikke ha fortalt noe sånt til kjæresten sin oppleves som å være uærlig både mot seg sjøl og henne, da er det noe som bare MÅ ut, for ens egen del. For en frihet! Etter å ha snakka om hvor lite sannsynlig det ville være at hun tok med seg ungene og stakk, blei vi enige om at han bare måtte si det, for det rette tidspunktet kommer jo aldri uansett. Da jeg seinere på kvelden fikk et bilde av de to som holdt rundt hverandre, han med røde og tårevåte øyne og hun med varme og smilende, begynte jeg også å gråte igjen.

En av de kleine tingene jeg delte på Mortified, var ei lang liste over ting jeg ville gjøre før jeg dør. I tillegg til sjarmerende ting som å ramse opp hva slags kjønnskonstellasjoner jeg drømte om å ha trekant med, at jeg ville ta en plastisk operasjon og bruke 10.000 kroner på en dag, var det også ført opp et ønske om å «bli seriøst engasjert i humanitært arbeid» og det å «gjøre en forskjell i et menneskes liv». Når kompisen min skreiv «Jeg kommer til å huske denne dagen resten av livet. Takk!» så antar jeg at jeg kan krysse av det på siste i alle fall. Svulstige drømmer fra nesten 20 år tilbake er ikke så galt at det ikke er godt for noe. Let love rule, folkens. ❤ Og gå i paraden i morgen!!!

Fra venstre: Henrik, Frida, Daniel, Kaisa og meg. Min Mortified-gjeng. ✌🏽 Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg